Drivkraften

Tiden står stille når jeg holder på med musikk. Det har den alltid gjort. Fra det første magiske møtet med lyden fra min morfars grønne piano. Første gang jeg klarte et barrégrep på min fars kassegitar med limt hals. Keyboardet, der et komplett musikalske univers ble til virkelighet. En motsetning til enkelttonene fra korpsinstrumentet jeg spilte på. Min første elektriske gitar. Den var svart. Musikklinjen på videregående. Tiden stod stille i tre år. Øvingsrommet. I våken tilstand var jeg mer der enn på min egen hybel. Det første bandet. Den første konserten med blikket mot publikum. Opplevelsen av å lage musikk. Sammen med andre. Skape noe ut av ingenting. Gleden ved å være i studio. Spille inn musikk. Gi ut musikk. Få respons. Traff den hjertet? Jeg har spilt i bryllup. Sunget i begravelser. Jeg har spilt på fester. Faktisk også blitt kastet på dør fordi musikken vi ikke spilte passet. Jeg har fått egne barn. Sunget for dem. Sunget med dem. Hørt dem synge. Blitt rørt første gang de mestret et barrégrep. Sang gjorde jeg også til min kone. Før vi ble kjærester. Fra en scene. Tiden står alltid stille når jeg holder på med musikk. Sånn er det bare.

Sigbjørn heter jeg. Mann. Voksen. Født tidlig i oktober 1977. Det er en god del år siden. Jeg har ingen nevneverdige diagnoser eller spesiell utfordinger. Det kan bli en utfordring. Jeg er helt normal. A4. Har utdanning, Jobber med data. Koding. Kan mye. Ikke ekspert på noe. Blir det heller aldri. Etter musikklinjen på videregående forble musikk en hobby. En slags livsledsager. Den har ledet meg i stø kurs gjennom ulike faser av livet. Bandet jeg har fra før har vært en del av meg i 25 år. Vi har spilt inn og gitt ut en haug med låter. Vi har spilt mer enn hundre konserter i inn- og utland. Tiden har stått stille enormt mange ganger.

Musikk er drivkraften min.